Juridiske artikler

Mange tenker at samboernes rettslige stilling er omtrent det samme som for ektefeller. Men slik er det ikke. Det er viktig å være klar over forskjellen slik at man kan trygge situasjonen for samboerne ved f.eks. å opprette en samboeravtale og skrive et gjensidig testament. Slike grep kan avhjelpe senere problemer og konflikter ved et eventuelt samlivsbrudd og ved dødsfall.

Det økonomiske forholdet mellom samboere

Det økonomiske forholdet mellom ektefeller er inngående regulert i ekteskapsloven, og det finnes også regler i annen lovgivning. Det økonomiske forholdet mellom samboere er derimot som hovedregel ikke lovregulert. Samboere er derfor i langt større grad enn ektefeller avhengig av å inngå avtaler for å klargjøre den økonomiske situasjonen seg imellom.

Ektefeller har i utgangspunktet felleseie. Særeie krever særskilt rettsgrunnlag. Samboere har ikke slikt felleseie. Hver av samboerne blir eiere av det han eller hun erverver under samboerforholdet og råder som han eller hun vil over dette. Hver enkelt samboer er også eneansvarlig for gjeld vedkommende tar opp under samboerskapet.

Samboere kan imidlertid bli sameiere i gjenstander de erverver sammen under samboerskapet dersom begge bidrar til anskaffelsen. Sameie reguleres av reglene i sameieloven. Tar samboere opp gjeld sammen, blir begge ansvarlige for gjelden.

I ekteskapsloven er det slått fast at ved vurderingen av hvem som har ervervet eiendeler som har tjent til ektefellens personlige forbruk, som felles bolig og vanlig innbo, skal det legges vekt på en ektefelles arbeid i hjemmet. Tilsvarende prinsipp gjelder ifølge rettspraksis for samboere.

Samboere har ingen økonomisk underholdsplikt for hverandre, og de har ingen rett til innsyn i hverandres økonomi.

Brudd i samboerforholdet

Det økonomiske oppgjøret ved brudd i samboerskap er i hovedsak ikke lovregulert. Dette står i skarp kontrast til det økonomiske oppgjøret ved separasjon og skilsmisse, som er inngående regulert i ekteskapsloven.

Ved brudd i samboerskap beholder hver av samboerne sine eiendeler og er  ansvarlig for egen gjeld. Et brudd innebærer i utgangspunktet ingen endring i det økonomiske forholdet mellom partene.

Ved brudd i samboerforhold kan det bli kompliserte oppgjør. Dette skyldes at det kan være vanskelig å finne ut hva hver av samboerne eier og som dermed har rett til å beholde dette. Videre må det tas stilling til hvilke eiendeler som kan være sameie mellom samboerne, og hvor stor del den enkelte eier.

Husstandsfelleskapsloven har regler om at en samboer i spesielle tilfeller kan få rett til å overta felles bolig og innbo som helt eller delvis tilhørte den andre. Ved brudd i samboerforhold kan en samboer få rett til å overta slike eiendeler når sterke grunner taler for det.

En tidligere samboer har ikke krav på underholdsbidrag fra den andre samboeren ved samlivsbrudd. 

Dødsfall

I utgangspunktet har samboerne ingen arv etter hverandre, men kan opprette testament hvor de testamenterer midler til hverandre. De samboerne som har felles barn, har hatt eller venter barn med samboeren som er død, har imidlertid rett til arv tilsvarende 4 ganger grunnbeløpet i folketrygden (pr. i dag er 1xG = kr. 99 858,-). Samme retten til arv uten at det tas hensyn til livsarvingene har den som har vært samboer med den avdøde i minst de siste 5 årene før dødsfallet, dersom den avdøde har fastsatt det ved testament.

Uskifte

Den som var samboer med den avdøde ved dødsfallet, og som har, har hatt eller venter barn med den avdøde har rett til å ta over felles bolig og innbo, bil og fritidseiendom med innbo som ble brukt felles av samboerne, uten å måtte skifte med felles barn eller med andre arvinger etter loven. Ved testament kan det også fastsettes at den lengstlevende av samboerne kan ta over andre eiendeler uten å måtte skifte med andre arvinger etter loven. Unntak gjelder for særkullsbarn (barn som ikke er felles).

Ny arvelov ble vedtatt i stortinget den 14.mai 2019. Det er ventet at loven vil tre i kraft fra sommeren 2020. Loven gjelder for dødsfall som finner sted etter lovens ikrafttredelse.

Barna får krav på mer

Etter dagens arvelov har barna krav på to tredjedeler av formuen, begrenset opp til i

1 mill.kroner pr. barn. Dette kalles for pliktdelsarv. Rett til pliktdelsarv kan ikke endres ved testament.

I den nye arveloven vil maksgrensen for pliktdelsarven øke fra 1mill. pr. barn til 15 G pr. barn. G er folketrygdens grunnbeløp som reguleres hvert år. Dette skjer i forbindelse med pensjonsoppgjøret om våren. Pr. i dag er 1 G= kr. 99 858,-, og 15 G utgjør kr. 1 497 870,-.

Denne endringen innebærer at friheten til å fordele arven ved testament blir begrenset ved at barna får rett til mer.

Rett til bestemte gjenstander

Etter gjeldende rett kan du i testamentet bestemme at barn(livsarvingene) skal få arven utbetalt i bestemte eiendeler.

Etter den nye arveloven kan du også bestemme ved testament at et eller flere av barna skal få oppgjør i kontanter.

Du kan for eksempel bestemme at en arving får oppgjør i kontanter og en annen arving skal overta hytta mot at livsarvingen betaler det overskytende til boet.  Består boets verdi først og fremst av en bolig, vil du kunne testamentere boligen til din gjenlevende ektefelle mot at hun eller han betaler det overskytende til boet.

Mindre restriksjoner på arven

Både etter gjeldende og ny lov kan du bestemme ved testament at arven til barna(livsarvingene) skal brukes på en bestemt måte, når dette er til det beste for barnet.

Etter dagens arvelov står du fritt til å bestemme hvor lenge denne restriksjonen skal gjelde, men det kreves at slike restriksjoner kun kan pålegges i særlige tilfeller. Dette gjelder særlig hvis livsarvingen har særskilte utfordringer når det gjelder evnen til å forvalte formuen.

Etter den nye loven kan pliktdelsarven bare pålegges restriksjoner frem til barnet fyller 25 år. Etter at arvingen har fylt 25 år kan altså slike restriksjoner ikke pålegges.

Restriksjonene kan være mer eller mindre omfattende. Begrensningen kan for eksempel gjelde bare deler av pliktdelsarven, den kan gjelde alt så nær som et konkret beløp per måned, den kan gjelde for en kortere periode enn frem til fylte 25 år eller bare gjelde visse typer disposisjoner.

I motsetning til etter gjeldende lov kreves det ikke at livsarvingen har særskilte utfordringer når det gjelder evnen til å forvalte formue. Det er tilstrekkelig at arvelateren mener at det til det beste for arvingen at det er en begrensning for en periode før arvingen fyller 25 år.        

Vitnene trenger ikke å være til stede samtidig ved underskrift av testament

Hvis du vil opprette et testament må to vitner være til stede for å bekrefte underskriften din. Etter dagens arvelov må vitnene være til stede samtidig for å bekrefte underskriften din på testamentet. 

Etter den nye arveloven kan vitnene hver for seg bekrefte underskriften din. De trenger altså ikke å være til stede samtidig. Vitnene skal vite at dokumentet skal være et testament, og de skal skrive under mens du er til stede.

Inngrep i ektefellens uskifterett ved testament

Etter dagens arvelov har gjenlevende ektefelle rett til å sitte i uskiftet bo med felles barn(livsarvinger), hvis ikke særlige forhold foreligger for eksempel alvorlig økonomisk rot.

I den nye arveloven kan ektefellens rett til uskifte begrenses ved testament. Vilkåret for en slik begrensning er at gjenlevende ektefelle har fått kunnskap om testamentet før arvelaterens død. Vilkåret om at ektefellen må ha fått kunnskap om testamentet, gjelder ikke hvis det var umulig eller urimelig vanskelig å varsle ektefellen om testamentet.

Du handler ikke smart uten et godt utgangspunkt i jussen. Nærmere bestemt et minimum av kunnskap om rettigheter og forpliktelser ved kjøp og salg. I fortsettelsen tar jeg sikte på å orientere om det man må vite tilknyttet kjøp i butikk så vel som kjøp på nettet og tilvirkningskjøp. La meg begynne med å forklare rammeverket for handel og kjøp av varer til privat bruk fra næringsdrivende. Rammeverket heter her først og fremst forbrukerkjøpsloven. Loven ble vedtatt den 21. juni 2002 og gir forbrukere lovbundne rettigheter som for det meste ikke kan endres ved avtale. Dette skal jeg komme tilbake til.

1. Formål med loven

Lovens overordnede målsetning er å utjevne styrkeforholdet mellom en forbruker og en næringsdrivende. Dette kommer til uttrykk i forbrukerkjøpsloven § 3 hvor det heter at det «ikke avtales eller gjøres gjeldende vilkår som er ugunstigere for forbrukeren enn det som følger av loven her».

Dette klargjør loven som rammeverk for forbrukernes rettigheter.  Det gir samtidig forbrukeren et handlingsrom for å gjøre feile beslutninger. Dette er selvfølgelig ingen «sovepute» for å ikke inngå gode avtaler, men det vil kunne hjelpe en forbruker langt på vei i en rekke situasjoner.

2. Begreper

2.1 Hvem er forbruker?

Definisjonen på hva som er en forbruker i forbrukerkjøpsloven er person som «ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet», jf. forbrukerkjøpsloven § 1 tredje ledd. Dersom en person har opprettet et selskap, en stiftelse m.m. og selger varer etter selskapets formål vil vedkommende som regel være en næringsdrivende.

Det er særlig når forbrukeren utfører mer og mer arbeid som etter hvert får et preg av å være næringsvirksomhet at spørsmålet om denne personen er forbruker eller næringsdrivende kan komme mer på spissen. For eksempel dersom man i litt større skala selger båter, campingvogner, biler, klær m.m. Dette er en mer sammensatt vurdering hvor bl.a. omfanget, inntjeningen og tidsrommet dette skjer i står sentralt.

2.2 Forbrukerkjøpsloven eller kjøpsloven?

Forbrukerkjøpsloven skal benyttes mellom:

- en forbruker og en næringsdrivende

Kjøpsloven skal benyttes mellom:

- to forbrukere eller

- to næringsdrivende

3. Konsekvenser

Forbrukerkjøpsloven gir et mer utstrakt vern enn for eksempel kjøpsloven. Det har derfor potensielt stor betydning hvilken lov som få anvendelse ved en etterfølgende tvist. Jeg skal forsøke å gi ett eksempel på hva som skiller de to regelsettene.

Vi tar utgangspunkt i kjøp og salg av en fritidsbåt på internett. For enkelthet skyld er selgeren en båtforhandler dvs. næringsdrivende mens kjøper er en privatperson mao en forbruker. Selger inviterer kjøper til å undersøke båten før avtale inngås. Selger som stoler på den næringsdrivende gir beskjed om at hun ikke ønsker en slik undersøkelse. Selger uttrykker da et ønske om å få med et vilkår i avtalen om at kjøper ikke kan påberope seg skjulte mangler. Dette godtar kjøper uten å tenke nærmere på det. I etterkant viser det seg at båten har mangler med motoren. Selger mener at dette var noe kjøper kunne oppdaget dersom hun hadde undersøkt båten.

Kan forbrukerkjøpsloven hjelpe kjøper i denne situasjonen?

Etter forbrukerkjøpsloven § 16 som beskriver hva som er en mangel fremgår det følgende:

Dersom det viser seg at selgeren burde ha visst om mangelen har det ikke betydning om det er inntatt et forbehold i avtalen, jf. forbrkjl. § 16 b, c og d. En slik ansvarsfraskrivelse vil ikke stå seg ved et forbrukerkjøp.

Dersom kjøpet av fritidsbåten ble gjort mellom to privatpersoner som er forbrukere og kjøpsloven til anvendelse og avtalen ville nok i et slikt tilfelle stå seg. Mest sannsynlig vil man da legge mer vekt på at kjøperen kjente til avtalevilkåret kombinert med at hun ikke hadde undersøkt båten på tross av oppfordring fra selger, jf. kjl. § 20.

Også i forbindelse med omfanget av det kravet som kan fremmes vil det være forskjeller. Etter at det er reklamert innen rimelig tid, dvs. to måneder fra forbrukeren fikk kunnskap om mangelen, jf. forbrkjl. § 27 første avsnitt, må det fremsettes et konkret krav basert på det tap kjøperen har «som en følge av at tingen har en mangel», jf. forbrkjl. § 33 første avsnitt.

Størrelsen på tapet fastsettes stort sett ved å innhente en takst fra en takstmann eller en særskilt sakkyndig på området. Dersom taksten styrker en i troen på at det foreligger en mangel som gir grunnlag for erstatning av et økonomisk tap, vil det neste skrittet være å avklare om det er andre tap som har oppstått som en følge av mangelen og som kan tas med i kravet mot selger.

Et viktig skille her er at forbrukerkjøpsloven ikke skiller mellom indirekte tap og direkte tap. Dette fordi forbrukeren ikke behøver påvise skyld hos den næringsdrivende for å kreve slike tap. Dette innebærer bl.a. at tap som, utgifter til å bringe båten inn til land, tapt arbeidsinntekt som ikke knytter seg til næring og reiseutgifter m.m. kan kreves dekkes såfremt utgiftene er påregnelig ut i fra mangelen. Dette vil ofte være en konkret juridisk vurdering som kan være sammensatt.

Handler eller avtaler som er inngått i forbindelse med forbrukerkjøp vil ved feil på varen i stor utstrekning løses mellom partene. Men enkelte ganger er avviket fra det avtalte, den næringsdrivendes handlemåte eller verdien, samlet eller enkeltvis med på å skape en konflikt. I en slik situasjon kan det være en trygghet å kontakte en advokat som vet hvilke prosessuelle skritt som bør tas og hva en bør fokusere på.

Da gjenstår det bare å ønske lykke til med fremtidige kjøp.

Bør jeg få prøvd min barnevernssak på nytt i lys av de nylig avsagte dommene fra Høyesterett?

Den endrede praksis i barnevernssaker er fastsatt i tre nye Høyesterettsdommer fra 2020. Dommene fastlegger en til dels ny måte å forvalte viktige bestemmelser i barnevernloven. Høyesterettsdommene er avsagt etter at Norge ble felt i den europeiske menneskerettighetsdomstolen etter EMK artikkel 8 om vern av familielivet. Om de nye dommene gir grunnlag for en ny prøving av barnevernssaker kan det være vanskelig å entydig svare på, idet enhver sak må vurderes konkret. I denne artikkelen vil jeg  peke på momenter som kan tale for at du bør få vurdert saken din på nytt enten hvis barnevernet har overtatt omsorgen for barnet ditt, eller hvis du er i tvil om samværsomfanget som fylkesnemnda har fastsatt er riktig. Sentrale punkter i vurderingen blir behandlet i fire punkter nedenfor.

Barnets beste

Barnets beste er ett av barnevernlovens grunnprinsipper, jf. barnevernloven § 4-1. Prinsippet innebærer at barnevernet skal foreta en helhetlig og skjønnsmessig vurdering av hva som vil være til barnets beste i det enkelte og konkrete tilfellet. Barnets grunnleggende behov for beskyttelse og omsorg skal vektlegges fremfor foreldrenes rettigheter, og ny forskning og systematisert erfaringskunnskap og endringer i kulturelle normer styrer de faglige vurderinger om hva som er barnets beste.

Omsorgsovertakelse

En omsorgovertakelse kan finne sted dersom vilkårene i barnevernloven § 4-12 første avsnitt er oppfylt. Med andre ord dersom det foreligger «alvorlige mangler ved den daglige omsorg som barnet får, eller alvorlige mangler i forhold til den personlige kontakt og trygghet som det trenger etter sin alder og utvikling».

Terskelen for omsorgsovertakelse er høy. Ved mer kvalifiserte tilfeller, eksempelvis vold, rus og seksuelle overgrep tilsier omstendighetene at omsorgsovertakelse lettere kan bli resultatet.

I andre tilfeller er vurderingen av omsorgsovertakelse mer sammensatt. Et viktig prinsipp i den sammenheng innenfor barnevernretten er det mildeste inngreps prinsipp. Dette innebærer at barneverntjenesten er forpliktet til å forsøke relevante hjelpetiltak for å se om barnet kan bli boende hos sin familie, jf. barnevernloven § 4-12 andre avsnitt, jf. 4-4. Når det gjelder hvilke tiltak som kan iverksettes er det i utgangspunktet ingen begrensninger. Det er imidlertid en forutsetning at barnet eller foreldrene drar nytte av de tiltakene som settes inn og at tiltakene er medvirkende til at foreldrenes omsorgsevne bedres.

Et annet moment som også følger av dette prinsippet, er at en omsorgsovertakelse som hovedregel skal være av begrenset varighet. Dette innebærer at barneverntjenesten, ved en omsorgsovertakelse, skal ha en tett oppfølging av barnet og familien med tanke på tilbakeføring. Selv om dette er et prinsipp som tidligere har vært slått fast av Høyesterett, har praktiseringen i hovedsak gått i retning at langvarige plasseringer, få samvær og dårlig oppfølging fra barneverntjenesten. Til orientering er det nå igangsatt et politisk arbeid hvor man forsøker å flytte mer ressurser inn som forebyggende tiltak før man går til omsorgsovertakelse.

Samvær

Utgangspunktet er gjenforening mellom foreldre og barn, og samvær må fastsettes konkret i hver sak. Også her skal hensyn til barnets beste være det overordnede vurderingstema. Som utgangspunkt er det barnets beste å bo sammen med sine foreldre. Målsetningen med samværene skal være å tilrettelegge for gjenforening, men i denne vurderingen er det viktig å ikke utsette barnet for urimelig belastning.

Bare hvor det foreligger spesielle og sterke grunner, skal formålet om gjenforening avsluttes slik at samværet på det grunnlag begrenses sterkt eller faller bort.

I de nylig avsagte Høyesterettsdommene vedrørende hva som er riktig nivå på samværet, må det tas hensyn til om barnet er særlig sårbart, foreldrenes samværsevne og om barnet synes å ha hatt negative reaksjoner på samværene. Det skal også vurderes om en økning av samværshyppigheten vil gjøre samværene bedre enn om de skjer sjelden.

Når det gjelder barn under skolealder påpeker Høyesterett at det har utviklet seg en uheldig praksis å anbefale samvær 4-6 ganger i året, uten at det finnes forskning for å anbefale denne normen. For denne gruppen kan vurderingen fra Høyesterett være en oppfordring til å få prøvd samværsomfanget på nytt, slik at tettere kontakt mellom barn og foreldre etableres og slik at mulighetene for tilbakeføring økes.   

Avslutning

Ut ifra de nye dommene fra Høyesterett vil jeg anbefale å ta kontakt med advokat hvis du har blitt fratatt omsorgen til et eller flere barn, plasseringen er langvarig, samværsomfanget et lavt og kanskje særskilt hvis det er 0-6 samvær i året og begrunnelsen for samvær er kortfattet. Også i andre tilfeller kan det være grunnlag for å se på saken på nytt. Dersom begrunnelsen fra fylkesnemnda eller retten for fastsettelse av samværet er begrenset kan det være uttrykk for at det faktiske avgjørelsesgrunnlaget har vært sviktende. Dette kan f.eks. skyldes mangelfull bevisføring eller manglende oppnevning av sakkyndig. Vårt kontor bistår jevnlig klienter for fylkesnemndene og domstolene. Ta gjerne kontakt for en uforpliktende samtale.